Ny bok! HALVHODINGENE

Ny bok! HALVHODINGENE


HALVHODINGENE

Av Siw C. Christiansen

 

Fly Fly Forlag

2022

 

En liten smakebit ...

 

 

Gærne Ibbi

 

Faren stanset bilen utenfor det falleferdige huset som lå pakket inn i snø og mørke.

«Anna. Er du sikker på at du vil overnatte her?»

«Jeg orker ikke høre på deg og mamma krangle resten av helgen.»

«Skjønner det, men ...» Faren kikket ulykkelig på henne i det svake lyset.

Anna møtte ikke blikket hans.

«Har du sagt ifra at jeg kommer?»

«Jeg fikk ikke noe svar da jeg ringte. Ikke på meldingen heller.» Han bøyde nakken og kikket ut av frontruten. «Det ser mørkt ut. Bli med hjem igjen.»

Hun var allerede på vei ut av bilen da han forsøkte å stanse henne.

«Det er ikke uten grunn at vi begynte å kalle henne for gærne Ibbi.»

Anna overhørte bekymringen i stemmen. Ingenting kunne få henne til å bli med hjem igjen. Uten å si god natt slamret hun igjen bildøra. Og hun snudde seg ikke for å vinke.

 

En enslig lampe lyste utenfor døra. Anna nølte da hun skulle trykke på ringeklokken. Hvor lenge siden var det hun hadde vært her? Fem år. Minst.

Faren sto fremdeles borte i veien. Sluddfillene styrtet ned i lyset fra billyktene. Hun vinket han irritert vekk før hun trykket på knappen. Ringeklokken ga ingen lyd fra seg. Derfor skvatt hun til da døra plutselig gikk opp og tanten sto foran henne. Det lange håret var blitt grått siden sist. Øynene bak brillene var hovne av søvn.

«Kommer du nå?»

Da Anna nølte, dro tanten henne inn i gangen.

«Ikke stå der ute og frys på deg lungebetennelse.»

 

Anna tråkket av seg de søkkvåte skoene og fulgte etter tante Ibbi som allerede var på vei opp til andre etasje mens hun brummet.

«Jeg må sove.»

«Unnskyld at jeg kom så sent.»

Anna skyndte seg etter tanten som allerede var på toppen av trappa og på vei innover i gangen.

Gjesterommet virket mindre enn hun husket. Kjøligere også. Tanten pekte mot senga og mumlet noe om rent sengetøy før hun gikk bort til vinduet. Der tok hun ned en drømmefanger.

«Den virker ikke.»

Tanten viftet med det runde nettet slik at fjærene som hang under, virret rundt i lufta.

«Virker ikke?»

Tanten sendte Anna et oppgitt blikk idet hun gikk bort til en kommode og dro ut den øverste skuffen.

«Vanligvis skal den jo fange drømmer –», begynte tanten, og Anna fortsatte:

«Ja, og de gode drømmene skal fly gjennom hullet i midten av nettet, mens de vonde skal sette seg fast og forsvinne når sola står opp. Hva er det som ikke virker?»

Ibbi skjøv skuffen igjen med et smell.

«Ikke rør denne, ok? Nå må jeg sove!»

Da Anna for sammen av den skarpe stemmen, myknet uttrykket til tanten.

«Unnskyld, jeg er bare trøtt. Vi snakkes når jeg våkner. Ok? Sov godt, Anna min.»

Endelig fikk Anna et glimt av tanten hun en gang hadde kjent. Tanten som lo mye, sang høyt og så ut som en rockestjerne. Tanten som hadde gitt henne en gitar til bursdagen, og lært henne de første grepene.

Hun lignet fremdeles en rockestjerne, men denne stjerna var for lengst var ferdig med showet og ville gå og legge seg.

 

Da tanten hadde gått, dro Anna strikken ut av den lange hestehalen og la den fra seg på nattbordet. Håret var vått, men hun turte ikke gå på badet og tørke det. Ville ikke forstyrre Ibbi mer. Stille kledde hun av seg og krøp under dyna.

 

Drømmefangeren

 

Kranglingen til foreldrene lagde fremdeles ekko inne i hodet. Anna forsøkte å dempe det med å tenke på musikk. En ny sangtekst hadde surret rundt i hodet hennes hele dagen, på jakt etter en melodi.

Hun hadde prøvd å lage melodien ferdig tidligere den kvelden. Men det var umulig å komponere noe med alt bråket. Her var det deilig stille. Sluddfillene dasket mot vindusruta, som myke visper mot en tromme. Selv om rytmen var ujevn, lokket den frem en beat inni henne. Hun kunne høre akkorder fra gitaren, og sang så stille hun kunne:

 

If I were a bird

I would fly far away

without knowing if

I’d be back some day

But I’m not a bird

Don’t know how to fly

And if I´m not a bird

who am I?

 

Da hun var barn, hadde tanten sunget henne i søvn i dette rommet. Nå måtte Anna sovne av seg selv. Hun la seg ned på siden og stirret ut i mørket. Vinduet virket nakent og ubeskyttet uten drømmefangeren. Kommoden sto rett ved, med lukkede skuffer.

Anna kunne ikke begripe hva som var galt med drømmefangeren, og hvorfor den måtte gjemmes bort. Nysgjerrigheten drev henne ut av senga. Hun følte seg som en innbruddstyv da hun listet seg bort og åpnet skuffen.

Det var ikke noe synlig galt med drømmefangeren. Trådene var perfekt vevd i hverandre og festet til rammen.

Anna løftet den opp og strøk fingrene over de fine trådene. Et vindkast fikk det til å knake i veggene. Rett etterpå hørte hun et dunk fra tantens soverom. Hadde Ibbi stått opp igjen?

I panikk tok hun et skritt tilbake. Litt for sent oppdaget hun stolbeinet som sto ut og hektet hælen hennes. Før hun fikk flyttet det andre beinet bak seg, datt hun bakover. Hun tviholdt i drømmefangeren. Altfor hardt. Idet ryggen traff senga, kjente hun tråden som røk under pekefingeren.

Å nei!

Fortvilet prøvde Anna å binde tråden sammen igjen mens hun stadig kastet blikk mot døra. Hva ville tante Ibbi si hvis hun oppdaget dette? Anna prøvde og prøvde, men trådene var altfor korte.

Til slutt sovnet hun med den ødelagte drømmefangeren i hendene.

 

Forsvunnet

 

Moren dundret neven i døra hans.

«Tian, du må gå og hente egg til frokosten! Kokka venter.»

Tian slapp fra seg et stønn, før han rullet ut av senga for å kle på seg.

Et sterkt lysglimt fikk han til å knipe øynene sammen. Det hjalp ikke særlig, for lyset var inne i hodet hans. I et langsomt glimt så han en svartkledd skikkelse som steg opp av havet. Skikkelsen pekte mot han med en benete finger.

En stemme ute i gangen fikk bildet til å forsvinne.

«Vi kan ikke fortsette å lete etter Gard og Natan. Vi må gjøre oss klare til fredsfesten.»

Tian kjente straks igjen den glatte stemmen. Silke. Eller ridder Silke som han insisterte på å bli kalt etter at faren forsvant. Tian fikk på seg bukse og skjorte før han dro metallkammen raskt gjennom de mørke krøllene.

Da han kom ut i gangen, i fjerde etasje, var Silke i ferd med å lukke døra inn til rommet sitt. Han hadde hatt det samme rommet på vertshuset i flere år. Tian sprang bort og banket på.

«Ja?»

Silke lukket døra bare halvveis opp. Tian mislikte fremdeles at den selvoppnevnte ridderen bar rød kappe. Det minnet han altfor sterkt om at han hadde tatt plassen til faren.

«Sa du at dere skulle slutte å lete etter far og Natan?»

Tian knyttet hendene så hardt at neglene boret seg inn i håndflatene. Ridder Silke stirret ut på Tian med det uttrykksløse ansiktet som han alltid hadde.

«Vokterne har lett etter Gard og Natan i snart en uke. Vi har søkt i skogen vest på øya, og på alle gårdene i sør. Til og med ved De Syngende Sjøene og i Himmelfjellene. Det kan virke som om de har forsvunnet frivillig.»

«Frivillig? Rett før fredsfesten?»

Et nytt lysglimt for gjennom pannen til Tian. Den samme svartkledde skikkelsen. Den pekte ikke mot Tian, men mot en rød kappe som lå i sanda. Tian ristet på hodet for å kvitte seg med det ubehagelige bildet.

«Har dere lett nede på Halvhodingstranda?»

Silke foldet armene over brystet.

«Nei, hvorfor skulle vi gjøre det? Hvis de har vært der, er de borte nå.»

«Men tenk om de er i fare!»

Silke løftet opp hånda, som var kledd i en hvit silkehanske.

«Jeg har jobbet i hele natt og må sove noen timer før jeg går ned på ridderkontoret.»

«Men ...»

Silke smalt døra igjen. Siden det tydeligvis ikke hjalp å mase, gikk Tian tilbake på rommet sitt og fikk på seg sandalene.

 

Moren sto nede i første etasje og ventet på han med en flettet kurv i hendene. Noen påsto at hun lignet en engel, med det gylne håret som rakk ned til skuldrene. Flere av gjestene kalte henne Engel i stedet for Lynn, særlig når de hadde fått for mye å drikke.

– Hent en øl til’a, Engel, pleide noen av mannfolkene å si.

Sånn skal jeg aldri bli, tenkte Tian ofte med seg selv. Moren minnet han heller ikke om noen engel. Kanskje hun gjorde det da han var liten, men ikke nå, der hun sto og stirret surt på han.

«Har du hørt at de skal slutte å lete etter far?»

De blonde krøllene danset rundt ørene da hun ristet på hodet.

«Nei, og akkurat nå må jeg tenke på frokosten. Snart er spisesalen full av sultne folk.»

«Far og Natan er i fare. Det er jeg sikker på.»

Moren dyttet kurven så hardt mot Tians mage, at han ble nødt til å ta den imot. Han hadde lyst å fortelle om synene. Om halvhodingen og den røde kappa. Men moren virket ikke mottagelig der hun sto med armene i kryss over brystet.

«Vi må la vokterne gjøre jobben sin, Tian. Og så får vi gjøre vår.»

«Men tenk om Marabella har tatt dem.»

Moren hevet det ene øyenbrynet.

«Hvorfor skulle hun det?»

«Fordi far og Natan ødela for henne da hun angrep øya. Og hvis hun skal angripe den igjen ...»

Moren løftet begge brynene.

«Hvor har du hørt det?»

Hendene hans tviholdt i kurven.

«Far og Natan snakket om det rett før de ble borte. De var sikre på at det ville komme et nytt angrep. Du må snakke med Silke.»

«Ja da», sa moren. «Og du skal hente egg.»

Da han begynte å gå, la moren til:

«De har gjort alt de kan. Vi kan ikke gjøre noe mer.»

Tian trampet ut av vertshuset mens ordene ringte i ørene hans. Vi kan ikke gjøre noe mer. Hjertet hans var ikke enig, det banket i protest. Vi må gjøre noe med det. Vi gjøre noe med det!

 

Forbudt område

 

Ute på torget var handelen bare så vidt i gang. Noen av selgerne pakket fremdeles ut varene sine, men gårdskona var klar. På en lav kjerre ved siden av henne bugnet det av egg, melk og grønnsaker.

Moren hadde fast avtale om å handle hos henne. Til gjengjeld fikk kona og familien spise noen måltider på vertshuset.

Tian rakte frem kurven.

«Vi trenger egg.»

Gårdskona undersøkte ansiktet hans med de blå øynene sine.

«Er alt vel?»

Han visste at han ikke burde si noe, men greide ikke å stanse ordene som fosset ut.

«Nei, ingenting er vel. Far og Natan har vært forsvunnet i en uke, og vi får ikke lov til å snakke om det. Kong Angard vil ikke at det skal bli uro på øya før fredsfesten. Og nå vil vokterne slutte å lete.»

«Men det blir jo ingen ordentlig fest uten æresgjestene», stammet hun frem.

«Nei, nettopp.»

Gårdskona var blitt skjelven på hånda der hun la egg i kurven. Nye glimt raste gjennom hodet hans. Bilder av faren som sloss mot noen eller noe ute på stranda. Den røde kappa som ble revet av han. Skrik. Tian greide ikke å stå stille lenger.

«Kan du levere eggene til kokka? Jeg må ... Jeg må ordne noe ...»

Hun nikket forståelsesfullt. Tian hadde mest lyst til å løpe av gårde over torget, men han tvang seg til å gå rolig helt til han nådde den andre siden.

Da han var ute av passasjen som gikk gjennom strikkeriet, begynte han å løpe nedover Torgveien. Hjertet raste i takt med føttene. Han visste at han ikke burde dra ned til stranda. Ingen dro dit, men han greide ikke la det være. Tenk om faren var i fare akkurat nå og ingen kunne hjelpe han.

Da han svingte inn i Strandveien, saktnet han farten. I bunnen av bakken lå bymuren med tunnelen som ledet ned til Halvhodingstranda. Forbudt område for alle andre enn vokterne.

 

Først nå la han merke til den kastanjebrune hoppa som sto bundet til en ring i muren. Tian visste godt hvilken vokter som eide hesten. Villen var den tøffeste og skarpeste av alle vokterne. Hvis hun oppdaget han der nede, ville hun jage han hjem igjen.

Derfor spurtet han inn i den nærmeste hagen og krøp sammen bak et hønsehus. Like etter kom Villen til syne og løsnet tømmene til hesten. Den hvite kappa svevde bak henne da hun svingte seg opp på hesteryggen.

Som vanlig var det lilla håret oppsatt med et skinnpannebånd, noe som gjorde at hun så ekstra fryktinngytende ut. Tian trakk hodet tilbake og krøp tett inntil hønsehuset. Lyden av hesteskoene som klakket over brosteinene kom nærmere og nærmere.

Akkurat idet hun kom på høyde med hønsehuset, ble det stille ute på veien. Tian tittet forsiktig frem. Vokteren glodde i retning av hagen hvor Tian gjemte seg. Bare hun ikke hadde oppdaget han!

Etter noen lange sekunder, smattet hun på hesten og red videre.

Tian ble lettet og redd på én gang. Lettet fordi han ikke hadde blitt oppdaget. Redd fordi ingen kunne stanse han fra å dra ned til stranda.

 

Halvhodingstranda

 

Anna kikket seg forvirret rundt på en lang, hvit strand. Den var omkranset av bratte bergvegger som hun ikke greide å se toppene av.

Au! Sanda brant under fotsålene. Hun løp ned til vannkanten hvor bittesmå bølger skvulpet mot land. Temperaturen var perfekt for et bad, og snart fosset hun utover i det glitrende havet.

Da det begynte å bli dypere, kastet Anna seg fremover og tok noen svømmetak under vann, før hun snudde seg og ble liggende og flyte på ryggen. Nøt hvordan det lange håret ble vektløst i vannet, og smakte på saltet som hadde lagt seg på leppene.

Et måkeskrik rev henne ut av idyllen. Fuglen fløy rett over ansiktet hennes og landet på en kampestein like ved. Den flakset med vingene, som om den ville jage henne bort. Først nå merket Anna at hun hadde drevet vekk fra stranda og ut mot dypet. Føttene rakk ikke lenger ned til bunnen.

Idet hun skulle til å svømme innover, var det noe som streifet foten hennes. Var det en fisk? Hun dro knærne opp mot brystet mens hun kikket ned i vannet. Alt hun så var tang som strakte seg oppover. Da hun igjen ville legge på svøm, kjente hun det på nytt. Det var ikke bare tang, det var noe hardere.

Denne gangen fikk hun øye på noe inne mellom tangen. Noe lyst og avlangt. Hun måtte bare se hva det var, og dukket hodet under. Plutselig forsto hun at det var en arm. Hånda på armen beveget seg sakte i vannet, nesten som om den vinket. Og midt inne i tangklasen oppdaget hun et blekt ansikt. Døde øyne stirret rett på henne. Munnen var åpen, som i et lydløst skrik.

Panikken lammet kroppen hennes et øyeblikk og gjorde det umulig å svømme. Det virket som en evighet før hjernen fikk sendt beskjed til kroppen om å få henne vekk fra liket. Armene og beina føltes unormalt tunge. Det var så vidt hun kom seg fremover.

 

Da hun endelig var kommet et stykke vekk, kikket hun ned mot bunnen igjen. Heldigvis var den fri for tang og døde kropper. Akkurat idet hun skulle til å sette bena ned på bunnen, fikk hun øye på en skygge som nærmet seg rett under vannskorpa. Overflaten spjæret da noe svartkledd skjøt opp. Hun rakk å se en høy, tynn skikkelse kledd i frakk og hatt, før den dukket under igjen.

Anna kastet seg i motsatt retning og forsøkte å svømme vekk, men en knoklete hånd grep tak i leggen hennes. Neglene hans boret seg inn i skinnleggen, og dro henne under vann. Selv om Anna sparket fra alt hun kunne med det frie beinet, slapp ikke vesenet taket.

Nei. Ikke ut på dypet! En stemme skrek inne i henne. Hun forsøkte å rope om hjelp, men i det samme ble hodet hennes dratt under. Lyden druknet og ble til et boblende brøl som ingen på land kunne høre.

 

Ute på dypet stanset han endelig. Vesenet løftet henne opp etter skuldrene. Hun så inn i to mørke hull der øynene skulle ha vært. Huden hang i folder, som om den var i ferd med å skli ned av ansiktet. En glinsende tunge skjøt ut av munnen, blå tråder hang ned på undersiden og minnet om en blåmanet.

Uansett hvor mye Anna sparket og slo, satt hun fast i grepet hans. Monsteret hveste mens det bøyde seg fremover for å kysse henne.

Tilbake til bloggen

1 kommentar

Velskrevet dette, Siw! Lykke til med boklansering og salg.

Tore Grønlien

Legg igjen en kommentar

Merk at kommentarer må godkjennes før de publiseres.